Apostlenes gjerninger 6:1-15

På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jødene å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. Disse mennene stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. Og Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen. Stefanus var full av nåde og kraft, og han gjorde under og store tegn blant folket. Da sto det fram noen av den synagogen som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og noen av dem som var fra Kilikia og Asia, og de ga seg i ordskifte med Stefanus. Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med. De avtalte da i hemmelighet med noen menn at de skulle si: Vi har hørt ham tale spottende ord mot Moses og mot Gud. Slik hisset de opp både folket og de eldste og de skriftlærde. De gikk fram og grep ham og førte ham for Rådet. Der stilte de fram falske vitner som sa: Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og mot loven. Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette stedet og forandre de skikkene som Moses ga oss. Alle som satt i Rådet, stirret på ham, og de så at hans ansikt var som en engels ansikt.