Hebreerbrevet 11:1-40

Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser. For ved den fikk de eldste godt vitnesbyrd. Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds Ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting. Ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain. Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den taler han ennå, selv om han er død. Ved tro ble Henok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud. Uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er en belønner av dem som søker Ham med iver. Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om det som ennå ikke var synlig, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen. Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han dro, uten å vite hvor han kom. Ved tro bodde han i løfteslandet, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvinger med ham til det samme løftet. For han ventet på byen, den som har grunnvollene, den by som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara kraft til å unnfange en slekt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som død, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort byen i stand for dem. Ved tro bar Abraham fram Isak da han ble satt på prøve. Han som hadde fått løftene, ofret sin enbårne sønn. Om ham ble det sagt: «I Isak skal din slekt kalles. » For han regnet med at Gud også var mektig til å reise ham opp fra de døde. Det var også derfra han fikk ham tilbake som i en lignelse. Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau med sikte på det som skulle komme. Ved tro velsignet Jakob, da han lå for døden, hver og en av Josefs sønner, og han tilba mens han bøyde seg over hodet på staven sin. Ved tro talte Josef, da han lå for døden, om Israelittenes utreise, og han ga påbud om hva som skulle gjøres med beina hans. Ved tro ble Moses gjemt av sine foreldre i tre måneder etter at han var født, fordi de så at han var et vakkert barn. Og de fryktet ikke kongens befaling. Ved tro nektet Moses da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. For han så fram til lønnen. Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut, som om han så Ham som er Den usynlige. Ved tro innstiftet han påsken med påstrykning av blod, for at han som ødela de førstefødte, ikke skulle røre dem. Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som på tørt land, mens egypterne druknet da de forsøkte å gjøre det samme. Ved tro falt Jerikos murer etter at de hadde gått rundt dem i sju dager. Ved tro slapp skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med dem som ikke trodde, da hun hadde tatt imot speiderne med fred. Og hva mer skal jeg si? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved tro beseiret de kongeriker, utøvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hærer på flukt. Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse. Andre ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, også lenker og fengsel. De ble steinet, saget i to, ble fristet, og slått i hjel med sverdet. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nød, ble plaget og pint, og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter. Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved troen, fikk ikke se oppfyllelsen av løftet. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for vår skyld, for at de ikke skulle bli fullendt uten oss.