Josva, Nuns sønn, sendte ut to menn fra Akasielunden for å speide i all hemmelighet. Han sa: «Gå av sted og se på landet, særlig Jeriko.» Så gikk de og kom inn i huset til en horkvinne som het Rahab, og der tok de inn.
Det ble fortalt og sagt til kongen i Jeriko: «Se, noen menn fra Israels barn er kommet hit i natt for å speide på landet.»
Så sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: «Kom hit ut med mennene som kom til deg, og som tok inn i huset ditt. For de er kommet for å utspeide hele landet.»
Da tok kvinnen de to mennene og gjemte dem. Så sa hun: «Ja, mennene kom til meg, men jeg vet ikke hvor de kom fra.
Og det skjedde, da det var blitt mørkt og portene skulle stenges, at mennene gikk ut. Hvor de gikk, vet jeg ikke. Skynd dere og sett etter dem, for dere kan kanskje ta dem igjen.»
Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem med linhalmen som hun hadde lagt utover på taket.
Så satte mennene etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Straks de som satte etter dem, hadde gått ut, lukket de porten.
Før de gikk og la seg, kom hun opp til dem på taket.
Hun sa til mennene: «Jeg vet at Herren har gitt dere landet, og at frykt for dere har falt på oss. Alle som bor i landet, er lamslått av skrekk for dere.
For vi har hørt hvordan Herren tørket opp vannet i Sivhavet rett foran dere da dere kom ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene, som var på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, og hvordan dere ødela dem fullstendig.
Med det samme vi hørte alt dette, ble vi motløse i hjertet. På grunn av dere er det ingen som har noe mot igjen, for Herren deres Gud, Han er Gud både i Himmelen der oppe og på jorden her nede.
Derfor ber jeg dere nå at dere sverger for meg ved Herren, siden jeg har vist barmhjertighet mot dere, at dere også skal vise barmhjertighet mot min fars hus og gi meg et sikkert tegn på det,
og spare min far, mor, brødre, søstre og alle som hører dem til, og fri våre liv fra døden.»
Da svarte mennene henne: «Med våre liv skal vi svare for deres liv, hvis bare ingen av dere røper ærendet vårt. Når Herren har gitt oss landet, da skal det skje: Vi skal vise barmhjertighet og troskap mot deg.»
Så firte hun dem ned med et tau gjennom vinduet, for huset hennes lå på bymuren. Hun bodde på muren.
Og hun sa til dem: «Kom dere opp i fjellet, så ikke de som forfølger dere, skal treffe på dere. Gjem dere der i tre dager, helt til forfølgerne har kommet tilbake. Etterpå kan dere gå deres vei.»
Da sa mennene til henne: «Når vi kommer inn i landet, skal vi være løst fra denne eden din, som du har fått oss til å sverge,
hvis du ikke binder denne skarlagenfargede snoren i det vinduet du firer oss ned fra, og hvis du ikke samler din far, mor, brødre og hele din fars husfolk i ditt eget hus.
Det skal være slik: Hver den som går utenfor dørene til huset ditt og ut på gaten, hans blod skal komme over hans eget hode. Vi skal være uten skyld. Men den som er sammen med deg i huset, hans blod skal komme over vårt hode, hvis det blir lagt hånd på ham.
Og hvis du forteller om dette ærendet vårt, da skal vi være løst fra denne eden din, som du fikk oss til å sverge.»
Da sa hun: «Etter deres ord, slik skal det være.» Så sendte hun dem av sted, og de dro sin vei. Og hun bandt den skarlagenfargede snoren i vinduet.
De dro bort og gikk opp i fjellet. Der ble de i tre dager inntil forfølgerne deres vendte tilbake. Forfølgerne lette etter dem overalt på veien, men de fant dem ikke.
Så vendte de to mennene tilbake. De kom ned fra fjellet og gikk over elven. Og de kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham om alt det som hadde hendt dem.
De sa til Josva: «Sannelig, Herren har overgitt hele landet i våre hender, for alle som bor i landet, er lamslått av skrekk for oss.»
Bibelappen
Bibelappen for barn
