Apostlenes gjerninger 27
27
Reisen til Roma
1Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. 2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedonieren Aristark fra Tessalonika. #19,29+ 3Dagen etter gikk vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham lov til å besøke sine venner og nyte godt av deres omsorg. 4Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros fordi vi hadde vinden imot. 5Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. 6Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord i det.
7I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset. 8Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea.
9Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Paulus advarte dem derfor #27,9 fastedagen et annet navn på forsoningsdagen, ca. 1. okt. Se 3 Mos 16,29ff. 10og sa: «Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv.» #2 Kor 11,26 11Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. 12Og da det var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Stormen
13Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. 14Men ganske snart kom en virvelstorm kastende inne fra øya, den de kaller nordostvinden. 15Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi gav opp og lot oss drive. 16Da vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. 17Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å falle av mot Syrtebukten, derfor lot de drivankeret gå, og slik drev de. 18Men stormen raste videre, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. 19Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20Vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning.
21Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus gikk bort til dem og sa: «Dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg. #23,11 25Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»#28,1
27Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land. #27,27 Adriaterhavet Navnet ble den gang brukt om hele den delen av Middelhavet som ligger mellom Hellas, Italia og Afrika. 28De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet, mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.» 32Da kappet soldatene tauene som holdt båten, og lot den drive av.
33Mens de ventet på at det skulle bli dag, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. 34Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.» 35Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. 36Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. 37Vi var i alt 276 mennesker om bord. 38Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset
39Dagen brøt fram. Men de drog ikke kjensel på kysten. De så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. 40De kappet alle ankerne og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og stod inn mot land med vinden. 41De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. 42Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. 43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. 44Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.#27,22
Markert nå:
Apostlenes gjerninger 27: N78BM
Marker
Del
Kopier
Vil du ha høydepunktene lagret på alle enhetene dine? Registrer deg eller logg på
© 1978, 1985 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).
© 1978, 1985 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).
Apostlenes gjerninger 27
27
Reisen til Roma
1Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. 2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedonieren Aristark fra Tessalonika. #19,29+ 3Dagen etter gikk vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham lov til å besøke sine venner og nyte godt av deres omsorg. 4Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros fordi vi hadde vinden imot. 5Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. 6Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord i det.
7I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset. 8Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea.
9Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Paulus advarte dem derfor #27,9 fastedagen et annet navn på forsoningsdagen, ca. 1. okt. Se 3 Mos 16,29ff. 10og sa: «Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv.» #2 Kor 11,26 11Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. 12Og da det var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Stormen
13Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. 14Men ganske snart kom en virvelstorm kastende inne fra øya, den de kaller nordostvinden. 15Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi gav opp og lot oss drive. 16Da vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. 17Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å falle av mot Syrtebukten, derfor lot de drivankeret gå, og slik drev de. 18Men stormen raste videre, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. 19Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20Vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning.
21Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus gikk bort til dem og sa: «Dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg. #23,11 25Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»#28,1
27Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land. #27,27 Adriaterhavet Navnet ble den gang brukt om hele den delen av Middelhavet som ligger mellom Hellas, Italia og Afrika. 28De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet, mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.» 32Da kappet soldatene tauene som holdt båten, og lot den drive av.
33Mens de ventet på at det skulle bli dag, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. 34Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.» 35Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. 36Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. 37Vi var i alt 276 mennesker om bord. 38Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset
39Dagen brøt fram. Men de drog ikke kjensel på kysten. De så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. 40De kappet alle ankerne og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og stod inn mot land med vinden. 41De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. 42Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. 43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. 44Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.#27,22
Markert nå:
:
Marker
Del
Kopier
Vil du ha høydepunktene lagret på alle enhetene dine? Registrer deg eller logg på
© 1978, 1985 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).
© 1978, 1985 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).