Hebreerne 11:1-40

Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. For sin tro fikk mennesker i gammel tid godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi han trodde, fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig; for Gud godkjente hans offergaver. Og med sin tro taler han ennå etter sin død. For sin tros skyld ble Enok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg. Før han ble rykket bort, fikk han det vitnesbyrd at han behaget Gud. Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. I tro bygde den gudfryktige Noah en ark, da han var blitt varslet om det som ennå ikke var synlig. Slik berget han sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir. I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til et land som han skulle få til odel og eie. Han drog av sted uten å vite hvor han kom hen. I tro levde han som innflytter i det landet Gud hadde lovt ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper. I tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, enda så gammel hun var. For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast. Fra én mann, som til og med var uten livskraft, kom det derfor en ætt så tallrik som stjernene på himmelen og så talløs som sanden på havets strand. I tro døde alle disse uten å ha vunnet det som var lovt. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de søker et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de drog ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: et himmelsk. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men kaller seg deres Gud; for en by har han gjort ferdig for dem. I tro bar Abraham fram Isak som offer den gang han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde mottatt løftene og fått dette tilsagn: «Det er gjennom Isak du skal få din ætt.» Han regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp døde. Derfor fikk han jo sønnen tilbake – i dette ligger et forbilde. I tro var det at Isak velsignet Jakob og Esau, med tanke på det som skulle komme. I tro velsignet Jakob, da han skulle dø, begge sønnene til Josef. Så bøyde han seg i bønn over knappen på sin stav. I tro talte Josef, da han lå på det siste, om israelittenes utgang av Egypt, og han gav påbud om hva de skulle gjøre med hans ben. I tro var det foreldrene til Moses gjemte gutten i tre måneder da han var født, for de så at det var et velskapt barn. De lot seg ikke skremme av kongens ordre. I tro nektet Moses, da han ble stor, å være en sønn av faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn leve en kort tid i syndig nytelse. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. Han så nemlig fram til lønnen som ventet ham. I tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. Det var som om han så den usynlige, og derfor holdt han ut. I tro holdt han påske og strøk blodet på dørkarmene, for at den ødeleggende engelen ikke skulle røre israelittenes førstefødte. I tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde å gjøre det samme, druknet de. På grunn av tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager. Ved tro ble skjøgen Rahab reddet fra å omkomme sammen med de vantro; for hun hadde tatt imot speiderne med fred. Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved sin tro vant de over kongeriker, håndhevet retten, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket voldsom ild, slapp unna skarpe sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk sine døde tilbake idet de stod opp. Noen ble spent på pinebenken og avslo å bli frigitt, fordi de heller ville få del i den oppstandelse som er bedre. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, tilmed lenker og fengsel. Noen ble steinet og pint, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde det vondt og fikk hard medfart. De var for gode for denne verden. De flakket omkring i øde trakter og på fjell og holdt til i huler og grotter. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovt. For Gud hadde for vår skyld noe bedre i tanke; de skulle ikke nå fullendelsen uten oss.