Josva 2:1-24

Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig to speidere ut fra Sjittim. Han sa: «Gå av sted og se dere om i landet, særlig i Jeriko!» De gikk da av sted og tok inn i huset til en skjøge som hette Rahab. Der fikk de overnatte. Kongen i Jeriko fikk melding om at det var kommet noen israelitter om natten for å speide ut landet. Da sendte han bud til Rahab og sa: «Kom fram med de mennene som er kommet til deg og har tatt inn i huset ditt! De er kommet for å speide ut hele landet.» Men kvinnen hadde tatt og gjemt de to mennene, og nå sa hun: «Ja, det kom noen menn til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. I skumringen, da byporten skulle stenges, gikk de ut igjen, og jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen.» I virkeligheten hadde hun ført dem opp på taket og gjemt dem under en haug med linhalm som hun hadde bredd utover der. Kongens menn satte etter dem på veien mot Jordan, ned til vadestedene. Og så snart forfølgerne var kommet ut, ble porten stengt. Før speiderne hadde lagt seg til å sove, kom Rahab opp på taket og sa til dem: «Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere, og alle som bor i landet, er så redd dere at de skjelver. For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere drog ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte om det, ble vi helt motløse, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud er Gud både oppe i himmelen og her nede på jorden. Sverg nå ved Herren at dere vil vise godhet mot min familie, siden jeg har gjort godt mot dere. Gi meg et sikkert tegn på at dere vil skåne min far og mor, mine brødre og søstre og alle i deres hus og berge vårt liv.» Da svarte mennene: «Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv, så sant du ikke røper vårt ærend til noen. Når Herren gir oss landet, skal vi vise godhet og troskap mot deg.» Så firte hun dem ned fra vinduet med et rep. Huset hennes lå ved bymuren, og hun bodde tett inntil muren. Hun sa til dem: «Dra opp i fjellet, så dere ikke treffer på dem som forfølger dere. Hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne har vendt tilbake. Siden kan dere gå hvor dere vil.» Mennene sa til henne: «Hvis du ikke gjør som vi sier, regner vi oss for å være løst fra den eden du lot oss sverge. Når vi kommer inn i landet, skal du binde denne røde snoren i vinduet som du firte oss ned fra, og så skal du samle din far og mor, dine brødre og alle slektningene dine her i huset hos deg. Er det da noen som går ut av døren i huset ditt, får han selv ta ansvaret om han blir drept, og vi er uten skyld. Men blir det lagt hånd på noen av dem som er inne hos deg, skal vi svare for hans liv. Og røper du dette ærendet vårt for noen, er vi løst fra den eden du tok av oss.» Hun svarte: «Det skal være som dere sier.» Så lot hun dem gå. De drog av sted, og hun bandt den røde snoren i vinduet. Mennene gikk til de kom opp i fjellet. Der ble de i tre dager, til de som forfulgte dem, var kommet tilbake. De hadde lett hele veien uten å finne dem. Så gav de to mennene seg på hjemveien. De gikk ned fra fjellet, satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn. De fortalte om alt det som hadde hendt dem, og sa til Josva: «Herren har gitt hele landet i våre hender, og alle som bor der, skjelver av frykt for oss.»