Josva 2:2-21 - Sammenlign alle versjoner

Del

Det ble da meldt til kongen i Jeriko: Noen israelittiske menn er kommet hit i natt for å utspeide landet. Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: Før fram de mennene som kom til deg og tok inn i huset ditt! De er kommet for å utspeide hele landet. Men kvinnen tok og gjemte de to mennene, og så sa hun: Ja, disse mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. I skumringen, da byporten skulle stenges, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen. Men hun hadde latt dem stige opp på taket og hadde gjemt dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der. Kongens menn satte da etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Så snart de som satte etter dem, var dratt ut, ble porten stengt. Før speiderne hadde lagt seg til å sove, gikk hun opp til dem på taket. Og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere. For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Rødehavet foran dere da dere dro ut av Egypt, og vi har hørt hva dere gjorde med begge amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte det, ble hjertet vårt fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. Lov meg da og sverg ved Herren, at fordi jeg har vist barmhjertighet mot dere, så skal også dere vise barmhjertighet mot min fars hus. Gi meg et sikkert tegn på at dere vil la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, få leve, og frelse vårt liv fra døden! Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv! Så sant dere ikke lar noen få vite noe om ærendet vårt, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og troskap mot deg. Så firte hun dem ned gjennom vinduet med et rep. For huset hennes lå ved bymuren, hun bodde tett inntil muren. Hun sa til dem: Gå opp i fjellet, så at de som forfølger dere, ikke treffer på dere. Og hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake. Siden kan dere gå hvor dere vil. Mennene sa da: Vi regner oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss, hvis du ikke gjør dette: Når vi kommer inn i landet, skal du binde denne skarlagenrøde snoren i vinduet som du firte oss ned fra. Og så skal du samle din far og mor, brødrene dine og hele slekten din her i huset hos deg. Går da noen ut av døren i huset ditt, da kommer hans blod over hans eget hode, og vi er skyldfrie. Men blir det lagt hånd på noen som er hos deg i huset, skal hans blod komme over vårt hode. Og dersom du røper ærendet vårt for noen, så er vi løst fra den eden du tok av oss. Hun sa: La det være som dere sier! Så lot hun dem gå. De dro av sted, og hun bandt den skarlagenrøde snoren i vinduet.

Kongen i Jeriko fikk melding om at det var kommet noen israelitter om natten for å utforske landet. Da sendte han bud til Rahab og sa: «Før ut de mennene som er kommet til deg og har tatt inn i huset ditt! For de er kommet for å utforske hele landet.» Kvinnen skjulte de to mennene og svarte: «Ja, mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. Ved mørkets frembrudd, da byporten skulle stenges, gikk de ut, og jeg vet ikke hvor de gikk. Skynd dere etter dem, så kan dere ta dem igjen.» Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem under linhalmen hun hadde bredt utover der. Kongens menn satte etter dem på veien mot Jordan, ned til vadestedene. Og så snart forfølgerne var kommet ut, ble porten stengt. Før de hadde lagt seg til å sove, kom Rahab opp på taket og sa til dem: «Jeg vet at HERREN har gitt dere dette landet, og at frykten for dere har falt over oss. Alle som bor i landet, skjelver for dere. For vi har hørt hvordan HERREN tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere dro ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann og utslettet. Da vi hørte om det, smeltet hjertet vårt bort, og vi mistet motet på grunn av dere. For HERREN deres Gud er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. Sverg nå ved HERREN at dere vil vise godhet mot min familie, siden jeg har gjort godt mot dere. Gi meg et troskapstegn på at dere vil la min far og mor, mine brødre og søstre og alle i deres hus få leve, og berge livet vårt fra døden.» Da svarte mennene: «Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv, så sant du ikke røper planene våre. Når HERREN gir oss landet, skal vi vise godhet og troskap mot deg.» Så firte hun dem ned fra vinduet med et reip, for huset hennes gikk i ett med bymuren, og hun bodde i muren. Hun sa til dem: «Dra opp i fjellet så dere ikke møter forfølgerne deres. Hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne har vendt tilbake. Etterpå kan dere gå dit dere skal.» Mennene sa til henne: «På ett vilkår er vi forpliktet av den eden du lot oss sverge: Når vi går inn i landet, skal du binde denne røde snoren i vinduet som du firte oss ned fra, og så skal du samle din far og mor, dine brødre og hele familien din her i huset hos deg. Hvis noen går ut av døren i huset ditt, skal blodet hans komme over hans eget hode, og vi er skyldfri. Men blir det lagt hånd på noen som er med deg i huset, skal blodet hans komme over vårt hode. Og røper du planene våre, er vi løst fra den eden du lot oss sverge.» Hun svarte: «Det skal bli som dere sier.» Så lot hun dem gå. De dro av sted, og hun bandt den røde snoren i vinduet.

Kongen i Jeriko fikk melding om at det var kommet noen israelitter om natten for å speide ut landet. Da sendte han bud til Rahab og sa: «Kom fram med de mennene som er kommet til deg og har tatt inn i huset ditt! De er kommet for å speide ut hele landet.» Men kvinnen hadde tatt og gjemt de to mennene, og nå sa hun: «Ja, det kom noen menn til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. I skumringen, da byporten skulle stenges, gikk de ut igjen, og jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen.» I virkeligheten hadde hun ført dem opp på taket og gjemt dem under en haug med linhalm som hun hadde bredd utover der. Kongens menn satte etter dem på veien mot Jordan, ned til vadestedene. Og så snart forfølgerne var kommet ut, ble porten stengt. Før speiderne hadde lagt seg til å sove, kom Rahab opp på taket og sa til dem: «Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere, og alle som bor i landet, er så redd dere at de skjelver. For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere drog ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte om det, ble vi helt motløse, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud er Gud både oppe i himmelen og her nede på jorden. Sverg nå ved Herren at dere vil vise godhet mot min familie, siden jeg har gjort godt mot dere. Gi meg et sikkert tegn på at dere vil skåne min far og mor, mine brødre og søstre og alle i deres hus og berge vårt liv.» Da svarte mennene: «Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv, så sant du ikke røper vårt ærend til noen. Når Herren gir oss landet, skal vi vise godhet og troskap mot deg.» Så firte hun dem ned fra vinduet med et rep. Huset hennes lå ved bymuren, og hun bodde tett inntil muren. Hun sa til dem: «Dra opp i fjellet, så dere ikke treffer på dem som forfølger dere. Hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne har vendt tilbake. Siden kan dere gå hvor dere vil.» Mennene sa til henne: «Hvis du ikke gjør som vi sier, regner vi oss for å være løst fra den eden du lot oss sverge. Når vi kommer inn i landet, skal du binde denne røde snoren i vinduet som du firte oss ned fra, og så skal du samle din far og mor, dine brødre og alle slektningene dine her i huset hos deg. Er det da noen som går ut av døren i huset ditt, får han selv ta ansvaret om han blir drept, og vi er uten skyld. Men blir det lagt hånd på noen av dem som er inne hos deg, skal vi svare for hans liv. Og røper du dette ærendet vårt for noen, er vi løst fra den eden du tok av oss.» Hun svarte: «Det skal være som dere sier.» Så lot hun dem gå. De drog av sted, og hun bandt den røde snoren i vinduet.

Det ble fortalt og sagt til kongen i Jeriko: «Se, noen menn fra Israels barn er kommet hit i natt for å speide på landet.» Så sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: «Kom hit ut med mennene som kom til deg, og som tok inn i huset ditt. For de er kommet for å utspeide hele landet.» Da tok kvinnen de to mennene og gjemte dem. Så sa hun: «Ja, mennene kom til meg, men jeg vet ikke hvor de kom fra. Og det skjedde, da det var blitt mørkt og portene skulle stenges, at mennene gikk ut. Hvor de gikk, vet jeg ikke. Skynd dere og sett etter dem, for dere kan kanskje ta dem igjen.» Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem med linhalmen som hun hadde lagt utover på taket. Så satte mennene etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Straks de som satte etter dem, hadde gått ut, lukket de porten. Før de gikk og la seg, kom hun opp til dem på taket. Hun sa til mennene: «Jeg vet at Herren har gitt dere landet, og at frykt for dere har falt på oss. Alle som bor i landet, er lamslått av skrekk for dere. For vi har hørt hvordan Herren tørket opp vannet i Sivhavet rett foran dere da dere kom ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene, som var på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, og hvordan dere ødela dem fullstendig. Med det samme vi hørte alt dette, ble vi motløse i hjertet. På grunn av dere er det ingen som har noe mot igjen, for Herren deres Gud, Han er Gud både i Himmelen der oppe og på jorden her nede. Derfor ber jeg dere nå at dere sverger for meg ved Herren, siden jeg har vist barmhjertighet mot dere, at dere også skal vise barmhjertighet mot min fars hus og gi meg et sikkert tegn på det, og spare min far, mor, brødre, søstre og alle som hører dem til, og fri våre liv fra døden.» Da svarte mennene henne: «Med våre liv skal vi svare for deres liv, hvis bare ingen av dere røper ærendet vårt. Når Herren har gitt oss landet, da skal det skje: Vi skal vise barmhjertighet og troskap mot deg.» Så firte hun dem ned med et tau gjennom vinduet, for huset hennes lå på bymuren. Hun bodde på muren. Og hun sa til dem: «Kom dere opp i fjellet, så ikke de som forfølger dere, skal treffe på dere. Gjem dere der i tre dager, helt til forfølgerne har kommet tilbake. Etterpå kan dere gå deres vei.» Da sa mennene til henne: «Når vi kommer inn i landet, skal vi være løst fra denne eden din, som du har fått oss til å sverge, hvis du ikke binder denne skarlagenfargede snoren i det vinduet du firer oss ned fra, og hvis du ikke samler din far, mor, brødre og hele din fars husfolk i ditt eget hus. Det skal være slik: Hver den som går utenfor dørene til huset ditt og ut på gaten, hans blod skal komme over hans eget hode. Vi skal være uten skyld. Men den som er sammen med deg i huset, hans blod skal komme over vårt hode, hvis det blir lagt hånd på ham. Og hvis du forteller om dette ærendet vårt, da skal vi være løst fra denne eden din, som du fikk oss til å sverge.» Da sa hun: «Etter deres ord, slik skal det være.» Så sendte hun dem av sted, og de dro sin vei. Og hun bandt den skarlagenfargede snoren i vinduet.

Da blev det meldt til kongen i Jeriko: Nogen menn av Israels barn er kommet hit i natt for å utspeide landet. Så sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og lot si: Kom hit med de menn som kom til dig og tok inn i ditt hus! De er kommet for å utspeide hele landet. Men kvinnen tok og skjulte de to menn, og så sa hun: Det er så at disse menn kom til mig, men jeg visste ikke hvor de var fra; og i mørkningen da porten skulde lukkes, gikk mennene ut; jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd eder og sett efter dem, så når I dem nok igjen. Men hun hadde latt dem stige op på taket og skjult dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der på taket. Så satte mennene efter dem på veien til Jordan, til vadestedene; og porten blev lukket, så snart de som satte efter dem, var gått ut. Før speiderne hadde lagt sig, gikk hun op til dem på taket, og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt eder landet, og at redsel for eder er falt på oss, og at alle landets innbyggere forgår av angst for eder. For vi har hørt at Herren tørket ut vannet i det Røde Hav foran eder da I drog ut av Egypten, og vi har hørt hvad I gjorde med begge amoritter-kongene på hin side Jordan, Sihon og Og, som I slo med bann. Da vi hørte det, blev vårt hjerte fullt av angst, og nu er det ikke mere nogen som har mot til å møte eder; for Herren eders Gud han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. Så sverg mig nu til ved Herren, siden jeg har vist barmhjertighet mot eder, at også I vil vise barmhjertighet mot min fars hus, og gi mig således et tegn på eders ærlighet, og la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, leve, og frels vårt liv fra døden! Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi svare for eders liv! Så sant I ikke lar nogen få vite noget om vårt ærend, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og trofasthet mot dig. Så firte hun dem ned gjennem vinduet med et rep; for hennes hus lå ved byens mur, så hun bodde like ved muren. Og hun sa til dem: Gå op i fjellene, så at de som forfølger eder, ikke treffer på eder, og hold eder skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake; siden kan I gå hvor I vil. Mennene svarte: Vi holder oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss, hvis du ikke, når vi kommer inn i landet, binder denne snor av skarlagenfarvet tråd i det vindu som du har firet oss ned igjennem, og så samler din far og din mor og dine brødre og hele din slekt i huset hos dig. Enhver som går ut av din husdør, hans blod komme over hans eget hode, og vi er skyldfri; men enhver som er hos dig i huset, hans blod komme over vårt hode, dersom der blir lagt hånd på ham. Og dersom du lar nogen få vite noget om vårt ærend, så er vi løst fra den ed du tok av oss. Hun sa: La det være som I sier! Så lot hun dem gå, og de drog avsted; siden bandt hun den skarlagenfarvede snor i vinduet.