Salmene 22:1-31
Salmene 22:1-31 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Til sangmesteren. Etter «Morgenrødens hind»*. En salme av David. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke. Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger. Til deg satte våre fedre sin lit. De stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme. Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet: Sett din vei i Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal befri ham siden han har behag i ham. Ja, du er den som dro meg fram av mors liv, som lot meg hvile trygt ved min mors bryst. På deg ble jeg kastet fra mors liv, fra mors skjød har du vært min Gud. Vær ikke langt borte fra meg, for trengselen er nær, og det er ingen som hjelper. Sterke okser omringer meg, Basans okser omgir meg. De spiler opp sin munn imot meg som en rovgrisk, brølende løve. Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller seg at. Mitt hjerte er som voks, smeltet inne i meg. Min kraft er opptørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer. I dødens støv legger du meg. For hunder omringer meg, de ondes hop gjerder meg inne. De har gjennomboret mine hender og mine føtter. Jeg kan telle alle mine ben. De stirrer, de ser på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe. Men du, Herre, vær ikke langt borte! Du min styrke, skynd deg å hjelpe meg! Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold. Frels meg fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører meg! Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovprise deg. Dere som frykter Herren, pris ham! All Jakobs ætt, gi ham ære! Og vis ham ærefrykt, all Israels ætt! For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet. Han har ikke skjult sitt åsyn for ham, men da han ropte til ham, hørte han. Fra deg kommer min lovprisning i en stor forsamling. For deres øyne som frykter ham, vil jeg holde mine løfter. De nedbøyde skal ete og bli mette! De som søker Herren, skal prise ham. Må deres hjerter leve til evig tid! Alle jordens ender skal minnes det og vende om til Herren, og alle hedningenes ætter skal tilbe for ditt åsyn. For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. Alle jordens rikmenn skal ete og tilbe. For hans åsyn skal de bøye seg, alle de som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. Etterkommerne skal tjene ham. Det skal fortelles om Herren til etterslekten.
Salmene 22:1-31 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Til sangmesteren. Til «Morgenrødens hjort». En salme av David. M in Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg? Hvorfor er Du så langt fra å frelse Meg og fra Min klages ord? Min Gud, Jeg roper om dagen, men Du svarer ikke, og om natten, men Jeg får ingen ro. Men Du er hellig, og Du troner på Israels lovsanger. På Deg stolte våre fedre. De stolte på Deg, og Du utfridde dem. Til Deg ropte de og ble utfridd. De satte sin lit til Deg og ble ikke til skamme. Men Jeg er en mark og ikke et menneske. En hån blant mennesker og foraktet av folket. Alle som ser Meg, spotter Meg. De åpner munnen på vidt gap, de rister på hodet og sier: «Han stolte på Herren, la Ham redde Ham! La Ham utfri Ham, siden Han har behag i Ham.» Men Du er Den som tok Meg ut av mors liv. Du gjorde Meg trygg ved Min mors bryst. På Deg ble Jeg kastet før Jeg ble født. Fra Min mors liv er Du Min Gud. Vær ikke langt borte fra Meg, for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. Mange okser har omkretset Meg. Basans sterke har omringet Meg. De gaper mot Meg med sin munn, lik en brølende løve som river i stykker sitt bytte. Jeg blir utøst som vann, og alle Mine bein skiller seg fra hverandre. Mitt hjerte er som voks. Det har smeltet inne i Meg. Min kraft er tørket inn som et potteskår, og Min tunge henger fast ved ganen. Du legger Meg i dødens støv. Jeg er omringet av hunder. De ondes forsamling har omsluttet Meg. De har gjennomboret Mine hender og Mine føtter. Jeg kan telle alle Mine bein. De ser, ja, de stirrer på Meg. De deler Mine klær mellom seg, og om Min kjortel kaster de lodd. Men Du, Herre, vær ikke langt borte! Min Styrke, skynd Deg å hjelpe Meg! Utfri Min sjel fra sverdet, Mitt eneste fra hundens vold! Frels Meg fra løvens gap og fra villoksenes horn! Du har svart Meg. Jeg vil forkynne Ditt navn for Mine brødre. Midt i forsamlingen vil Jeg love Deg. Dere som frykter Herren, lov Ham! Alle dere Jakobs etterkommere, gi Ham ære! Og ha ærefrykt for Ham, alle dere Israels ætlinger! For Han har ikke foraktet eller avskydd Den elendiges elendighet. Og Han har ikke skjult sitt ansikt for Ham. Men da Han ropte til Ham, hørte Han. Fra Deg kommer Min lovprisning i den store forsamlingen. Mine løfter vil Jeg innfri framfor dem som frykter Ham. De ydmyke skal spise og bli mette. De som søker Ham, skal love Herren. Må deres hjerter leve til evig tid! Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe foran Deg. For riket tilhører Herren, og Han hersker over folkene. Alle de mektige på jorden skal spise og tilbe. Alle som farer ned til støvet, skal bøye kne for Ham, selv den som ikke kan holde sin sjel i live. En etterslekt skal tjene Ham. Det skal bli fortalt om Herren til neste slektsledd.
Salmene 22:1-31 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Til sangmesteren; efter "orgenrødens hind;"{sannsynligvis melodien} en salme av David. Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie. Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger. Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem. Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme. Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier: Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham. Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst. På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud. Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig. De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve. Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv. Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig. For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter. Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst. De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel. Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig! Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste {de. min sjel.} fra hunders vold! Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn-du bønnhører mig! Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig. I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt! For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han. Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham. De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid! Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten. De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.
Salmene 22:1-31 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang. Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til HERREN, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!» Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud. Vær ikke langt fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper. Store okser samler seg om meg, stuter fra Basan flokker seg rundt meg. De sperrer opp gapet mot meg lik en løve som brøler og river i stykker. Jeg renner bort som vann, alle mine bein er løsnet. Hjertet er som voks, det smelter i meg. Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv. Hunder samler seg om meg, en flokk av voldsmenn omringer meg. De gjennomborer mine hender og føtter. Hvert bein i kroppen kan jeg telle. De stirrer, de ser på meg. De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen. Men du, HERRE, vær ikke langt borte, min styrke, skynd deg og hjelp meg! Redd mitt liv fra sverdet, det eneste jeg har, fra hunders vold! Fri meg fra løvens gap! Du har reddet meg fra villoksers horn. Jeg vil fortelle mine brødre om ditt navn. Midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg. Dere som frykter HERREN, lov ham! Hele Jakobs ætt, gi ham ære! Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt! For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som lider. Han skjulte ikke ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp. I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg. Mine løfter vil jeg holde blant dem som frykter ham. De hjelpeløse skal spise og bli mette, de som søker HERREN, skal love ham. Må deres hjerte alltid leve! Hele jorden skal minnes dette og vende om til HERREN. Alle folk og slekter skal tilbe ham. For kongeveldet hører HERREN til, han hersker over folkene. Alle mektige på jord skal tilbe ham, alle som stiger ned i støvet, skal bøye kne for hans ansikt. Men jeg lever for ham. Min ætt skal tjene ham. De skal fortelle om Herren til kommende slekter
Salmene 22:1-31 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En Davids-salme. Min Gud, min Gud, ¬hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte ¬fra meg? Hvorfor hjelper du ikke ¬når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud ¬– du svarer ikke, og om natten, ¬men jeg får ikke ro. Men du er hellig, du som troner ¬over Israels lovsanger. Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, ¬og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble berget, de stolte på deg ¬og ble ikke skuffet. Men jeg er en makk ¬og ikke en mann, spottet av mennesker, ¬foraktet av folk. Alle som ser meg, håner meg, vrenger munnen ¬og rister på hodet: «Han har overgitt sin sak ¬til Herren. Nå får han utfri og berge ham, for han har ham jo så kjær!» Ja, du drog meg fram ¬av mors liv og la meg trygt ¬ved hennes bryst. Fra fødselen av ¬ble jeg overlatt til deg, fra mors liv har du vært ¬min Gud. Så gå ikke fra meg, ¬for nøden er nær, og det er ingen som hjelper. Sterke okser omringer meg, Basan-stuter flokker seg ¬rundt meg. De sperrer opp gapet imot meg som rovgriske, brølende løver. Min kraft er uttømt som vann, alle mine ben har løsnet. Mitt hjerte er blitt som voks, det har smeltet i mitt bryst. Min strupe er tørr ¬som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen. Du legger meg i dødens støv. Ja, hunder samler seg ¬omkring meg, en flokk av voldsmenn ¬omringer meg; de gjennomborer ¬mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp ¬kan jeg telle, folk stirrer på meg ¬med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe. Men, Herre, ¬vær ikke langt ifra meg, skynd deg å hjelpe meg, ¬du min styrke! Redd mitt liv fra sverdet, det beste jeg har, ¬fra hundenes vold! Frels meg fra løvens gap og fra villoksens horn! Du bønnhører meg. Jeg vil forkynne ditt navn ¬for mine brødre, lovsynge deg i menigheten: «Pris Herren, ¬dere som frykter ham, all Jakobs ætt, gi ham ære! Ja, skjelv for ham, ¬hele Israels ætt! For han har ikke ringeaktet ¬en stakkar eller vendt seg fra ham ¬når han var i nød. Han skjulte ikke ¬sitt ansikt for ham, men hørte ¬da han ropte til ham.» I den store forsamling kommer min lovsang fra deg. Jeg vil oppfylle mine løfter blant dem som frykter deg. De hjelpeløse ¬skal spise seg mette, de som søker Herren, ¬skal prise ham. Måtte deres hjerter alltid leve! I alle land skal de minnes dette og vende om til Herren; ja, alle folk og ætter skal bøye seg og tilbe ham. For kongeveldet ¬hører Herren til, han rår over folkeslagene. Ja, alle de mektige på jorden skal bøye seg og tilbe ham; alle de som fór ned i støvet, skal bøye kne for ham. Jeg vil leve for Herren, min ætt skal tjene ham og vitne om ham ¬for kommende slekter.