Salmene 90:1-12 - Sammenlign alle versjoner

Del

En bønn av Moses, Guds mann. Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du, Gud. Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn! For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten. Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress, om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt. For vi har gått til grunne ved din vrede, ved din harme har forferdelse grepet oss. Du har satt våre misgjerninger for ditt åsyn, vår skjulte synd i ditt åsyns lys. For alle våre dager er flyktet bort under din vrede, vi har levd våre år til ende som et sukk. Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Dets stolthet er strev og tomhet. Hurtig farer de, vi flyr av sted. Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever? Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!

En bønn av gudsmannen Moses. Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud. Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt. Du skyller dem vekk som en søvn om morgenen. De er lik gress som svinner bort. Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort. Om kvelden visner det og tørker inn. Vi går til grunne ved din vrede, redsel griper oss ved din harme. Du setter våre synder foran deg, det vi skjuler, stiller du i lyset fra ditt ansikt. Alle våre dager farer forbi, ved din harme går vi til grunne, våre år er som et sukk. Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det. De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted. Hvem kjenner styrken i din vrede? Din harme gir grunn til å frykte deg. Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!

En bønn av gudsmannen Moses. Herre, du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud. Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Vend tilbake, menneskebarn!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt. Du river menneskene bort, de er som en søvn. Om morgenen er de som groende gress: Om morgenen gror det og blomstrer, om kvelden er det vissent og tørt. Vi går til grunne ved din vrede og rammes av redsel ved din harme. Våre misgjerninger har du for øye, vår skjulte synd blir synlig i ditt åsyns lys. Alle våre dager svinner under din vrede, årene går som et pust. Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor. Deres herlighet er strev og møye; snart er det slutt, vi flyr av sted. Hvem kjenner styrken i din vrede, hvem frykter deg så han fatter din harme? Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!

En bønn av Moses, Guds mann. H erre, Du har vært vår bolig fra slekt til slekt. Før fjellene ble til, ja, før Du dannet jorden og verden, fra evighet til evighet, er Du Gud. Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: «Vend tilbake, dere menneskebarn!» For 1000 år er i Dine øyne som gårsdagen når den er forbi, og som en nattevakt. Du skyller dem bort som en flom. De er som en søvn. Om morgenen er de som spirende gress. Om morgenen blomstrer det og spirer fram. Om kvelden blir det klippet og visner. For vi fortæres under Din vrede, og vi er skrekkslagne over Din harme. Du har satt våre misgjerninger framfor Deg, våre hemmeligheter i Ditt ansikts lys. For ved Din vrede har alle våre dager blitt borte. Vi fullfører årene som et sukk. Våre livs dager er 70 år, og ved større kraft, 80 år. Likevel er deres stolthet bare strev og sorg, for alt er snart slutt, og vi flyr bort. Hvem kjenner styrken i Din vrede? Eller hvem kjenner Din harme slik frykten for Deg krever? Lær oss derfor å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet.

En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt. Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn! For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten. Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress; om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt. For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk. Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever? Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!