Salmene 22:1-31

Til sangmesteren. Etter «Morgenrødens hind»*. En salme av David. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke. Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger. Til deg satte våre fedre sin lit. De stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme. Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet: Sett din vei i Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal befri ham siden han har behag i ham. Ja, du er den som dro meg fram av mors liv, som lot meg hvile trygt ved min mors bryst. På deg ble jeg kastet fra mors liv, fra mors skjød har du vært min Gud. Vær ikke langt borte fra meg, for trengselen er nær, og det er ingen som hjelper. Sterke okser omringer meg, Basans okser omgir meg. De spiler opp sin munn imot meg som en rovgrisk, brølende løve. Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller seg at. Mitt hjerte er som voks, smeltet inne i meg. Min kraft er opptørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer. I dødens støv legger du meg. For hunder omringer meg, de ondes hop gjerder meg inne. De har gjennomboret mine hender og mine føtter. Jeg kan telle alle mine ben. De stirrer, de ser på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe. Men du, Herre, vær ikke langt borte! Du min styrke, skynd deg å hjelpe meg! Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold. Frels meg fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører meg! Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovprise deg. Dere som frykter Herren, pris ham! All Jakobs ætt, gi ham ære! Og vis ham ærefrykt, all Israels ætt! For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet. Han har ikke skjult sitt åsyn for ham, men da han ropte til ham, hørte han. Fra deg kommer min lovprisning i en stor forsamling. For deres øyne som frykter ham, vil jeg holde mine løfter. De nedbøyde skal ete og bli mette! De som søker Herren, skal prise ham. Må deres hjerter leve til evig tid! Alle jordens ender skal minnes det og vende om til Herren, og alle hedningenes ætter skal tilbe for ditt åsyn. For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. Alle jordens rikmenn skal ete og tilbe. For hans åsyn skal de bøye seg, alle de som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. Etterkommerne skal tjene ham. Det skal fortelles om Herren til etterslekten.