2. Samuelsbok 22
22
Davids takk og lovsang
1Da Herren hadde fridd David fra alle hans fiender og fra Saul, kvad han denne sangen for Herren. #Sal 18,1ff 2Han sa:
Herren er mitt berg ¬og min borg, ¬min befrier,
3min Gud, mitt fjell ¬som jeg tar min tilflukt til.
Han er mitt skjold, ¬mitt frelseshorn og mitt vern,
min tilflukt, min hjelper ¬som frir meg fra vold. #22,3 mitt frelseshorn [Sal 18,3.]
4Jeg kaller på Herren, ¬han som lovsynges,
og jeg blir frelst ¬fra mine fiender.
5Dødens brenninger brøt ¬omkring meg,
undergangsstrømmene ¬skremte meg.
6Dødsrikets bånd snørte seg ¬om meg,
dødens snarer lå i min vei.
7Da kalte jeg på Herren ¬i min nød
og ropte til min Gud.
Han hørte min røst ¬fra sitt tempel,
til hans øre nådde mitt rop.
8Da skalv og skaket jorden,
himmelens grunnvoller ristet,
de skalv fordi han var harm.
9Røk steg opp fra hans nese,
fortærende ild fra hans munn;
gnister og glør fór ut fra ham.
10Han senket himmelen ¬og steg ned
med svarte skyer ¬under sine føtter.
11Båret av kjeruber fløy han,
kom til syne på vindens vinger.
12Han gjorde mørket til sitt telt,
omkring seg hadde han svarte, ¬regntunge skyer.
13Fra stråleglansen foran ham
fór det ut gnister og glør.
14Herren tordnet fra himmelen,
Den Høyeste lot røsten lyde.
15Han skjøt sine piler ¬og spredte mine fiender,
han sendte lyn ¬og skapte forvirring. #22,15 piler [Sal 18,15.]
16Havbunnens renner ¬kom til syne,
jordens grunnvoller viste seg
da Herren truet,
ja, pustet og fnyste av vrede.
17Han rakte hånden ut ¬fra det høye og grep meg,
drog meg opp av det ¬dype vann.
18Han berget meg ¬fra min mektige fiende,
fra motstandere som var ¬for sterke for meg.
19De gikk imot meg ¬på ulykkesdagen,
men Herren var en støtte ¬for meg.
20Han førte meg ut i åpent land
og fridde meg ut, ¬for han har meg kjær.
21Herren gjorde vel mot meg ¬for min rettferd,
han lønnet meg ¬fordi mine hender var rene.
22For jeg hadde holdt meg ¬til Herrens veier
og ikke falt fra min Gud ¬i ondskap.
23Alle hans lover hadde jeg ¬for øye
og vek ikke av fra hans bud.
24For ham var jeg hel i min ferd
og voktet meg vel for å synde.
25Herren lønnet meg ¬for min rettferd
da han så at jeg var ren.
26Du er trofast mot den ¬som er tro,
helhjertet mot hver helhjertet ¬kriger.
27Du viser deg ren mot den rene,
men vrang mot den svikefulle.
28Du frelser de hjelpeløse,
men vender deg mot de stolte ¬og ydmyker dem.
29Ja, du er mitt lys, Herre!
Herren lyser opp i mitt mørke.
30Med deg kan jeg storme ¬mot en krigerflokk,
med Guds hjelp kan jeg springe ¬over murer.
31Guds vei er fullkommen,
Herrens ord er rent.
Han er et skjold for alle
som tar sin tilflukt til ham.
32For hvem er Gud ¬foruten Herren,
og hvem er en klippe ¬om ikke vår Gud?
33Gud er mitt sterke vern;
han gjør min ferd uklanderlig.
34Han gir meg føtter som en hind
og lar meg stå på høydene.
35Han lærer mine hender opp ¬til strid,
mine armer til å spenne ¬bronsebuen.
36Du gir meg din frelse til skjold,
bøyer deg ned og gjør meg stor.
37Du jevner vei for mine skritt,
og mine ankler vakler ikke.
38Jeg jager mine fiender ¬og utsletter dem,
snur ikke før jeg har gjort ende ¬på dem.
39Jeg gjør ende på dem ¬og utrydder dem
så de ikke kan reise seg,
men ligger under mine føtter.
40Du ruster meg med styrke ¬til striden
og tvinger mine motstandere ¬i kne.
41Du slår mine fiender på flukt,
jeg utrydder dem som hater ¬meg.
42De ser seg om, men det er ingen ¬som berger,
de roper til Herren, han svarer ¬dem ikke.
43Jeg knuser dem som støv ¬på jorden,
trør og tråkker dem ned ¬som avfall i gaten.
44Du berget meg fra stridigheter ¬i mitt folk,
bevarte meg som høvding ¬over folkeslag.
Folk jeg ikke kjente, ¬må tjene meg;
45fremmede kryper for meg,
de adlyder bare de hører ¬om meg.
46Ja, de fremmede er utmattet,
de kommer skjelvende ¬ut fra sine borger.
47Herren lever! Min klippe ¬være lovet!
Opphøyet være den sterke Gud, ¬min frelser.
48Det er Gud som lar meg få hevn,
han legger folkeslag under meg.
49Han frir meg fra mine fiender,
ja, løfter meg høyt ¬over motstanderne
og berger meg fra voldsmenn.
50Derfor lover jeg deg ¬blant folkene, Herre,
og priser ditt navn med sang.
51Han gir sin konge store seirer,
han viser troskap ¬mot sin salvede,
mot David og hans ætt ¬til evig tid.
Markert nå:
2. Samuelsbok 22: N78BM
Marker
Del
Kopier
Vil du ha høydepunktene lagret på alle enhetene dine? Registrer deg eller logg på
© 1978, 1985 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).
© 1978, 1985 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).
2. Samuelsbok 22
22
Davids takk og lovsang
1Da Herren hadde fridd David fra alle hans fiender og fra Saul, kvad han denne sangen for Herren. #Sal 18,1ff 2Han sa:
Herren er mitt berg ¬og min borg, ¬min befrier,
3min Gud, mitt fjell ¬som jeg tar min tilflukt til.
Han er mitt skjold, ¬mitt frelseshorn og mitt vern,
min tilflukt, min hjelper ¬som frir meg fra vold. #22,3 mitt frelseshorn [Sal 18,3.]
4Jeg kaller på Herren, ¬han som lovsynges,
og jeg blir frelst ¬fra mine fiender.
5Dødens brenninger brøt ¬omkring meg,
undergangsstrømmene ¬skremte meg.
6Dødsrikets bånd snørte seg ¬om meg,
dødens snarer lå i min vei.
7Da kalte jeg på Herren ¬i min nød
og ropte til min Gud.
Han hørte min røst ¬fra sitt tempel,
til hans øre nådde mitt rop.
8Da skalv og skaket jorden,
himmelens grunnvoller ristet,
de skalv fordi han var harm.
9Røk steg opp fra hans nese,
fortærende ild fra hans munn;
gnister og glør fór ut fra ham.
10Han senket himmelen ¬og steg ned
med svarte skyer ¬under sine føtter.
11Båret av kjeruber fløy han,
kom til syne på vindens vinger.
12Han gjorde mørket til sitt telt,
omkring seg hadde han svarte, ¬regntunge skyer.
13Fra stråleglansen foran ham
fór det ut gnister og glør.
14Herren tordnet fra himmelen,
Den Høyeste lot røsten lyde.
15Han skjøt sine piler ¬og spredte mine fiender,
han sendte lyn ¬og skapte forvirring. #22,15 piler [Sal 18,15.]
16Havbunnens renner ¬kom til syne,
jordens grunnvoller viste seg
da Herren truet,
ja, pustet og fnyste av vrede.
17Han rakte hånden ut ¬fra det høye og grep meg,
drog meg opp av det ¬dype vann.
18Han berget meg ¬fra min mektige fiende,
fra motstandere som var ¬for sterke for meg.
19De gikk imot meg ¬på ulykkesdagen,
men Herren var en støtte ¬for meg.
20Han førte meg ut i åpent land
og fridde meg ut, ¬for han har meg kjær.
21Herren gjorde vel mot meg ¬for min rettferd,
han lønnet meg ¬fordi mine hender var rene.
22For jeg hadde holdt meg ¬til Herrens veier
og ikke falt fra min Gud ¬i ondskap.
23Alle hans lover hadde jeg ¬for øye
og vek ikke av fra hans bud.
24For ham var jeg hel i min ferd
og voktet meg vel for å synde.
25Herren lønnet meg ¬for min rettferd
da han så at jeg var ren.
26Du er trofast mot den ¬som er tro,
helhjertet mot hver helhjertet ¬kriger.
27Du viser deg ren mot den rene,
men vrang mot den svikefulle.
28Du frelser de hjelpeløse,
men vender deg mot de stolte ¬og ydmyker dem.
29Ja, du er mitt lys, Herre!
Herren lyser opp i mitt mørke.
30Med deg kan jeg storme ¬mot en krigerflokk,
med Guds hjelp kan jeg springe ¬over murer.
31Guds vei er fullkommen,
Herrens ord er rent.
Han er et skjold for alle
som tar sin tilflukt til ham.
32For hvem er Gud ¬foruten Herren,
og hvem er en klippe ¬om ikke vår Gud?
33Gud er mitt sterke vern;
han gjør min ferd uklanderlig.
34Han gir meg føtter som en hind
og lar meg stå på høydene.
35Han lærer mine hender opp ¬til strid,
mine armer til å spenne ¬bronsebuen.
36Du gir meg din frelse til skjold,
bøyer deg ned og gjør meg stor.
37Du jevner vei for mine skritt,
og mine ankler vakler ikke.
38Jeg jager mine fiender ¬og utsletter dem,
snur ikke før jeg har gjort ende ¬på dem.
39Jeg gjør ende på dem ¬og utrydder dem
så de ikke kan reise seg,
men ligger under mine føtter.
40Du ruster meg med styrke ¬til striden
og tvinger mine motstandere ¬i kne.
41Du slår mine fiender på flukt,
jeg utrydder dem som hater ¬meg.
42De ser seg om, men det er ingen ¬som berger,
de roper til Herren, han svarer ¬dem ikke.
43Jeg knuser dem som støv ¬på jorden,
trør og tråkker dem ned ¬som avfall i gaten.
44Du berget meg fra stridigheter ¬i mitt folk,
bevarte meg som høvding ¬over folkeslag.
Folk jeg ikke kjente, ¬må tjene meg;
45fremmede kryper for meg,
de adlyder bare de hører ¬om meg.
46Ja, de fremmede er utmattet,
de kommer skjelvende ¬ut fra sine borger.
47Herren lever! Min klippe ¬være lovet!
Opphøyet være den sterke Gud, ¬min frelser.
48Det er Gud som lar meg få hevn,
han legger folkeslag under meg.
49Han frir meg fra mine fiender,
ja, løfter meg høyt ¬over motstanderne
og berger meg fra voldsmenn.
50Derfor lover jeg deg ¬blant folkene, Herre,
og priser ditt navn med sang.
51Han gir sin konge store seirer,
han viser troskap ¬mot sin salvede,
mot David og hans ætt ¬til evig tid.
Markert nå:
:
Marker
Del
Kopier
Vil du ha høydepunktene lagret på alle enhetene dine? Registrer deg eller logg på
© 1978, 1985 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).
© 1978, 1985 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).