PUSTPrøve

Fra død til liv

I begynnelsen skapte Gud himmel, og jord, og alt i mellom. Da han skapte mennesket tok han støv, formet det, men det var ikke før han pustet liv i nesen at mennesket ble en levende skapning. For uten Gud er vi ikke mer enn døde mennesker som lever, og når vi ikke lever lenger, så er vi døde for godt. D.L Moody sa en gang «en dag vil dere lese i avisen at D. L. Moody, av East Northfield, er død. Ikke tro på et ord av det! I det øyeblikket er jeg mer levende enn det jeg er nå». Tenk å si noe sånt! Det er naturlig å tenke at man lever og så dør man, men denne mannen hadde skjønt noe. Først dør man, og deretter så lever man. Ikke bare lever man, men da skal man aldri i evighet dø – alt på grunn av Jesus Kristus.

Jesus sier «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh. 11,25). Det er naturlig å tenke at dette handler om etterlivet, men det gjør ikke bare det. Det handler om en etter-døden-av-selvet-opplevelse. For på et annet tidspunkt sier han «... den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,24). Det høres ut som tidenes selvmotsigelse, men her ligger en av kristentroens dypeste mysterier. Den er at vi først må dø (fra oss selv), før vi kan leve livet Gud har for oss.

For når vi blir kristne, korsfestes vi med Kristus, det gamle dør, synden blir tilgitt, og et nytt liv kommer til. Fordi det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus i meg (Gal 2,19-20). Når vi tar imot Jesus som herre og frelser, dør den gamle«jeg»,men i det øyeblikket har vi aldri vært mer levende. For da puster Gud nytt liv inn i oss, og fra nå vil vi være mer levende enn det vi noen gang har vært.